Hvordan oppfatter vi feromoner?

På 1930-tallet ble VNO oppdaget hos mennesker, men fysiologer betraktet det som en atavisme, det vil si et organ som er aktivt bare i embryonisk liv og gradvis tilbakedannet over tid. I lang tid kunne man ikke finne nerver som koblet organet til hjernen. Derfor ble det antatt at disse nervene hadde blitt unødvendige gjennom evolusjonen og hadde gått i tilbakegang. I 1991 ble det lagt merke til at stoffer tilstede på huden aktiverte det menneskelige VNO på en kjønnsspesifikk måte, og viste kjønnsmorfisme. I 1996 ble det påvist en forbindelse mellom VNO og hypofysen. Stimulering av organet med flyktige forbindelser resulterte i endringer i utskillelsen av luteiniserende hormon og follikkelstimulerende hormon.

Spesifikke flyktige forbindelser kalt vomeroférer stimulerer VNO og utløser forskjellige reaksjoner hos begge kjønn, samtidig som de er likegyldige for det vanlige luktepitelet, noe som betyr at de ikke blir oppdaget av den tradisjonelle luktesansen. Det er evolusjonære, anatomiske og funksjonelle bevis som viser at det menneskelige vomeronasalorganet har egenskaper som et sensorisk organ.

I dag er det en etablert faktum at vomeronasalorganet eksisterer både hos dyr og mennesker, selv om det ikke er like komplekst. Organet, som varierer i størrelse fra 0,2 til 2 mm, består av luktestrukturer som finnes på begge sider av neseskilleveggen.

Ved hjelp av banebrytende hjerneskanningsstudier med fMRI (funksjonell magnetisk resonansavbildning) ble det observert en tydelig aktivering av limbiske hjerneregioner – hypothalamus, amygdala, hippocampus, fremre cingulum og nedre frontalkors – når feromoner ble inhalert, som var forskjellig fra stimuleringen av de vanlige luktereceptorområdene. Dette studiet viser at VNO er koblet til andre deler av hjernen enn det vanlige luktepitelet.

I denne studien ble Androstadienone ført eksklusivt til VNO, og det ble vist at deltakerne reagerte på forbindelsen, selv om når de samme mengdene ble påført slimhinnen i nesen, ble de bare bevisst oppdaget av 20% av deltakerne. Så selv om respondentene ikke bevisst kunne lukte Androstadienone, reagerte de fysiologisk på dette feromonet.

Det er også blitt påvist at vomeronasalorganet eksisterer hos voksne. I en annen studie ble vomeronasalkanaler oppdaget hos omtrent halvparten av befolkningen. Det kan virke som om bare denne delen av samfunnet er i stand til å reagere på feromoner. Derfor har det vært mye debatt i det siste som benekter eksistensen av menneskelige feromoner. I år 2000 ble det skrevet: “Presenterte data viser for første gang at direkte stimulering av det menneskelige VNO med Androstadienone kan påvirke menneskers atferd.”

Det er viktig å merke seg at for noen år siden ble det oppdaget at feromoner blir oppdaget ikke bare gjennom VNO (som kan være inaktivt hos noen mennesker), men også gjennom det vanlige luktepitelet. Hoved- og ekstra lukteorgan (VNO) fungerer parallelt og er i stand til å prosessere seksuelle semiochemiske signaler (feromoner). De deltar derfor i gjenkjenningen av seksuelle partnere og spiller en betydelig rolle i styringen av seksuell atferd. Ca. 5% av mennesker er faktisk ikke i stand til å oppdage feromoner.

Det skal klart fremheves at vomeronasalorganet ikke er nødvendig for å oppfatte semiochemiske signaler, selv hos dyr. Dessuten kan også VNO oppfatte signaler som ikke er feromoner. Det er derfor ingen klare regler som gjør det mulig å si at VNO er det eneste organet som er ansvarlig for deteksjonen av feromoner. Begge organene fungerer i full harmoni. Siste forskning fra 2010 tyder på at feromoner blir oppdaget fullt ut gjennom luktepitelet, ikke gjennom VNO. Dermed er et funksjonelt VNO hos mennesker ikke nødvendig for at feromoner skal påvirke dem. Et fungerende luktepitel er tilstrekkelig for dette formålet.